Paulsbo – Bua på Paulsbo er fra 1650

Historielaget bestilte i fjor en undersøkelse av bua på gården Paulsbo ved Kornsjø. Fylkeskonservatoren finansierte undersøkelsen, som ble utført av Norsk Institutt for Kulturminneforskning. Nå er rapporten kommet: Årringundersøkelsen viser at tømmeret er hogd vinteren 1649-50.

Av Jens Bakke (innledning) og Jan Michael Stornes (rapport)

Utdrag fra rapporten skrevet av Jan Michael Stornes (NIKU) og Thomas Seip Bartholin (NNU)

Sammendrag

Buret er røstet om lag nord-syd og består av et tømra rom der langveggene stikker om lag en meter fremfor dørveggen i det tømra rommet, en såkalt megaronplan. Dette gir en liten sval foran inngangen. Over svalen er det et lite trev som er tilgjenglig fra bursrommet. Dette er et trekk som det finnes flere eksempler på i Sør-Østnorge, fra senmiddelalder og fram til om lag 1700. Døråpningen inn til bursrommet er svært lav. Dette er et alderdommelig trekk som henger sammen med bruk av dørstokk med høyt trapesformet tverrsnitt. Her er imidlertid, på svensk maner, den høge trapesforma syllstokken erstattet med tre veggstokker der beitskiene er tappet ned i tredje veggstokken. I Sverige er dette en skikk som går tilbake til middelalderen. Underbunaden har en uvanlig oppbygging. Flakene hviler ikke på stabber som griper over en grimeramme. Isteden hviler flakene på hver sin trapesformete svill. Laftehugget er spesielt. Rundstokkene er kinnet av på begge sider av laftehogget, slik at selve laftehugget skjer på et sted med planketverrsnitt, dette er hugget sammen på svensk maner med en såkalt «dubbelhaksknut», en lafteform som forekommer i middelalderen men også fram mot vår tid:Analysen viser at stabburet tilvirket av trær som ble felt vinterhalvåret 1649-1650. Bygningen en av de ytterst få bevarte profane tømmerhus fra før 1700 i Østfold.

1. Dendrokronologisk undersøkelse av buret på Paulsbo 

1.1 Innledning

På oppdrag fra Idd og Enningdalen Historielag, ved Eivind Løvås, ble det den 6.11 2015 tatt dendrokronologiske boreprøver fra åtte veggstokker, en takås, en halvkløvning i gulvet samt underbunaden, dvs flakene og svillene. Tilsammen 14 ulike stokker. Prøvene ble tatt av Jan Michael Stornes, NIKU, og den dendrokronologiske analysen er utført av Thomas Seip Bartholin, NNU.

1.2 Beskrivelse av bygningen

Buret er røstet om lag nord-syd og består av et tømra rom der langveggene stikker om lag en meter fremfor dørveggen i det tømra rommet, en såkalt megaronplan. Dette gir en liten sval foran inngangen (fig.1). Veggstokkene er i hovesak av grantømmer med moderate dimensjoner. Rot: max/min/snitt: 26/22/24 og Topp: max/min/snitt: 23/18/19. Dimensjoner som utfra datert bygningtømmer av gran i oslofjordområdet forsiktigvis kan indikere en datering til perioden 1750-1850 (fig.7, s. 20). Underbunaden er av furu med meget grove dimensjoner: Rot: max/min/snitt: 60/46/55 og Topp: max/min/snitt:54/40/49. De fire bygningene fra Østfold som er fra før 1653, se vedlegg kap. 3.1, er utelukkende bygget av furu. I Vestfold er det tidligste eksemplet på bruk av gran stabburet på Bonden gård i Sande fra 1639.

Det er uvisst om svalen opprinnelig har vært åpen, men trolig har den hatt en lettbygget tilevegg, med dørplassering som nå. Røstet i framsvalen er tømret, og dørveggen i det tømra rommet mangler røst. Over svalen er det således et lite trev som er tilgjenglig fra bursrommet. Dette er et trekk som det finnes flere eksempler på i Sør-Østnorge, fra senmiddelalder og fram til om lag 1700.

Det tidligere kledningen på buret på Paulsbo er tapt, og ytterdøren er ny. Innerdøra mangler dørbladet. Døråpningen til bursrommet er ikke midtplassert, men er forskjøvet til ene siden. Dette er trolig pga behovet for en stor kornbøre på ene siden, og den er her fremdeles. Den består av tre brede bord, som på dørveggen er slisset inn i tømmeret. Den øverste og nederste planken er strøket med et vulstprofil, et renessanseprofil som er vanlig i perioden 1550-1700. Plankene har slisser for rekspon (se foto s. 51, 52). Bygningsarkeologen Kristian Strømshaug befarte bygningen på 1970-tallet og tolket dette som at dette trolig var gjenbruk av en bordplate. Profilet sier derfor ikke nødvendigvis noe om alderen på buret.

Døråpningen inn til bursrommet er svært lav. Dette er et alderdommelig trekk som henger sammen med bruk av dørstokk med høyt trapesformet tverrsnitt, en skikk som henger igjen fra tiden før man så smått begynte å sette stabburene på underbunad, dvs fra før om lag 1550. Det høye trapesformete tverrsnittet gjør at det er det såpass langt ned til gulvet når man trår over dørstokken at det ikke gjør så mye at døråpningen er lav. Den originale lysåpningen er på 107 x 79 cm5, høyden har på et tidspunkt blitt økt fra 107 cm til 131 cm ved å sage av dørstokken, som her er på svensk maner består av tre stokker istedenfor en høy trapesformet. Arne Berg kommer inn på dette i bokverket «Norske tømmerhus frå mellomalderen», bind I. På s. 32 skriver han «Syllstokken tener ofte som dørstokk i husa våre anten døra var på tverrvegg eller langvegg. Her skil det norske tilfanget seg svært ofte ut frå det svenske. Der er høge syllstokkar ikkje så vanlege i lafta hus i Mellom-Sverige og Nord-Sverige. I staden for å tappa beitskiene ned i syllstokken, står beitskiene der i andre eller tredje veggstokken. Det gjeld anten det er hus frå mellomalderen eller det er yngre hus». Stokken over døråpningen inn til bursrommet, dørgaupa, har et svakt markert «tjærekors». Kanskje markert med kull el. Om tjærekors har vært på dette eller en tenkt original ytterdør i svala er i det uvisse. Bruk av tjærekors som skissert var vanlig i middelalderen og fram til om lag 1650. Etter 1700 er manifesteringen av denne overtroen i form av tjærekors, som skulle holde vonde vetter unna avlingen, på vikende front. Det er heller ikke spor etter gamle låsemåter på innerdøra. En skikk som også er sjelden etter 1700 i sentrale strøk, men som i grenseområdene mot Sverige allerede rundt 1600 var erstattet av smidde låser fra Sverige. Kanskje har kun ytterdøra hatt lås.

Når det gjelder underbunaden, så er den både typisk og atypisk. Fra siste halvdel av 1500 årene begynte man å bygge forrådshus med underbunad. Bur og loft som før hadde stått rett på bakken hvilende på høye trapesformete sviller, ble isteden bygget på en underbunad bestående av grime, stabber og flak. Grima bestod av sammenlaftete trapesfomete stokker som stabbene grep over, og på langveggstabbene hvilte flakene, som regel bestående av halvkløvninger. Flakene kan man si erstattet de trapesformete syllstokkene. Underbunaden ble tilvirket av stokker med grove dimensjoner, 40 – 50 cm. Etterhver ble også gamle bur og loft hevet opp på underbunad, og i mange tilfeller gjenbrukte man de trapesformete svillene i grima. Buret på Paulsbo er i denne sammenheng en hybrid. Det har flak av halvkløvninger med grove dimensjoner (53-60 cm), men flakene hviler ikke på stabber som griper over en grimeramme. Isteden hviler flakene på hver sin trapesformete svill (40-56 cm). Disse svillene går ikke i hele burets lengde, de er om lag 60 cm kortere enn flakene, og minner om situasjonen på buret på Mellom Gulsvik.

Novhodenes originale utforming er vanskelig å si noe sikkert om ettersom bare en novrekke ble avdekket under feltarbeidet. Det er spor etter at novrekken er flathogget og stuttet inn på lengden med øks. Disse inngrepene kan ha kommet til i forbindelse med at buret har fått utvendig kledning. Ettersom en avrundet form er synlig på enkelte novhoder kan en spissoval utforming være en mulig original utførelse. «Spissovalen» var på moten i perioden 1550-16506, se vedlegg kap. 3.1.

Laftehugget er spesielt. Rundstokkene er kinnet av på begge sider av laftehogget (se fig.1), slik at selve laftehugget skjer på et sted med planketverrsnitt. Det har et over- og underhogg som er om lag like store, og laftehalsen har tilsynelatende ikke «strupe/garpe». I Norge er dette måten man laftet plank sammen på fra om lag 1850, og er ikke en tradisjonell lafteform, men har kommet til som påvirkning fra Sverige. Den svenske etnologen Karl-Olov Arnstberg kaller laftehugget for «Dubbelhaksknut» i sin avhandling Datering av knuttimrade hus i Sverige, Nordiska Museet, Stockholm, 1976 (fig.4).På s. 123 skriver han: «Dubbelhaksknuten har hak på både över- och undersida men saknar betta. Det är en mycket vanlig knuttyp som förekommer över hela knuttimringsområdet. Vanligast är den i lader och enklare hus men den finns i alla hustyper. I Götaland är den känd från medeltidens senare del (Erixon 1953, Svensk bygnadsteknik, s. 48). I det övre Sverige är det äldsta kända daterade belägget från 1627. (Långsideshärbre, Artur Lundgren, Bonäs by, Mora sn, Dalarna.) Knuttypen har nyttjats in på 1900-talet.»

Datering av knuttimrade hus i Sverige, Nordiska Museet, Stockholm, 1976, s. 123
(arkitekt Arne Berg har skrevet «svensknov» i margen)

På s. 125 skriver han: «Under 1800-talet och främst då dess senare del blir en helt liksidig dubbelhaksknut vanlig i övre mellansverige. I de älsta exmplen är knuthaken bilade, men efter 1800-talets mitt är det nästen alltid sågade. Âven knutskskallarna kapades med såg. Den sågade versjonen brukar benevnas värmlandsknut och förefaller ha spridits med värmländska arbetsvandrare».

2 Tolkning av dateringsresultat
Som det fremgår av dateringsrapporten til Thomas Seip Bartholin, er stabburet tilvirket av trær som er felt vinterhalvåret 1649-1650. Man kan således anta at stabburet ble bygget sommeren 1650 eller kort tid etter. Alle bygningsdelene i underbunaden var av furu og lot seg datere. 6 av 8 prøvetatte veggstokker var av gran, og granstokkene lot seg ikke datere. Heldigvis lot de to furustokkene seg datere, hhv. svillen i den nordre tømra gavlveggen, og 8. stokk over svill i den østre langveggen. Dette gjorde det mulig å konstatere at veggstokkene og underbunaden er samtidige, noe man også kunne forvente utfra de bygningshistoriske kriteriene.

Bygningen er en av de ytterst få bevarte profane tømmerhus fra før 1700 i Østfold. Fra før er bare fire tømmerhus fra før om lag 1650 kjent, hhv en stor toetasjes stuebygning på Store Rud, gnr. 43, bnr. 1 i Askim-datert 1652-1653, Jutulbua på Oraug, gnr. 85, bnr. 1 i Askim-datert 1543-1544, en stor toetasjes stuebygning på Flesberg, gnr. 73, bnr.1-datert 1651-1652, og Lagården på Vestre Bråta, gnr. 85, bnr.1, Hobøl-datert 1559-1560. Dateringene publisert i Fortidsminneforeningens årbøker for 2003 og 2004 (se kap. 5.2 og 5.3), og monografier over bygningene er publisert som E-bok: Arne Berg, Norske tømmerhus frå tida 1536-16507
Rud og Flesberg bygningene er datert hhv 1653 og 1652, og i forbindelse med spørmålet om bygningene skulle tas med i en bok der fremre grense er 1650, dvs grensen for automatisk fredning, argumenterer Arne Berg for at tvilen må komme bygningene til gode idet det har blitt samlet tømmer også vintre rett før 1650, og byggingen kan tenkes å ha tatt til rett før 1650. Paulsbostabburet ligger så tett opp til grensen at det er mulig tømmeret ble felt høsten 1649 og bygget før nyttår.

Dette er også det første eksemplet på utstrakt bruk av grantømmer i veggstokkene i en bygning fra før 1700 i Østfold. De prøvetatte veggstokkene har føgende dimensjoner: Rot: max/min/snitt: 26/22/24 Topp: max/min/snitt: 23/18/19. Dette er noe mindre enn man kunne forvente utfra foreliggende statistikk over tømmerhus bygget av grantømmer i oslofjordområdet (fig. 6). Dette er imidlertid kun å betrakte som en tommelfingerregel for hva man kan forvente av dimensjoner i en bygning, idet bonden feller bygningstømmer i den skog som er lett tilgjenglig, og det kan være både «gammelskog» og «ungskog» som ikke nødvendigvis er representativ for hva som normalt er tilgjenglig i et større geografisk område. Et nærliggende eksempel er gamlestua på Heieren, gnr. 675, bnr. 1 i Fredrikstad8. Det prøvetatte tømmeret ble datert 1818-1819 og hadde følgende dimensjoner: Rot: max/min/snitt: 42/25/31, Topp: max/min/snitt: 34/19/25. Her var riktignok det prøvetatte veggtømmeret i hovedsak av furu, men tendensen for gran og furu er den samme: En gammel bygning har større dimensjoner på bygningstømmeret enn en ung bygning. Dette har å gjøre med at når byggevirksomheten skjøt fart etter svartedauden, fra om lag 1500, hadde man unormalt grov skog tilgjengelig, og kombinasjonen av at denne skogen ble hogd ned og at uthoggingen av nye skogbestander økte fremover mot vår tid, førte til en nedgang i dimensjonene på bygningstømmeret.

2.1 Dateringsrapport fra Thomas Seip Bartholin

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *